UN, Vold mot kvinner

Den arabiske hverdagen for kvinner etter revolusjon

For to år siden fulgt mange av oss det som skjedde i Tunisia og så massedemonstrasjonene og protestene på Tahrir plassen i Kairo og bølgen av protester flere steder i Midtøsten og Nord-Afrika. Siden den gang har vi fått noe nyheter om valg og prosesser med utforming av nye grunnlover. Der hvor det har vært valg har vi stort sett konservative, religiøse krefter komme til makten. En av konsekvensene av dette har vært forverrede forhold for kvinner og likestilling, hvor allerede oppnådde rettigheter og lovgivning slettes eller strammes inn.

I forbindelse med FN Kvinnekommisjon har jeg bestemt meg for å følge diskusjoner og paneldebatter hvor det er fokus på forholdene for kvinner i Midt-Østen og Nord-Afrika, det som kalles MØNA-regionen. I forbredelsene til årets møter har jeg vært overrasket over hvor lite fokus det er her i New York på situasjonen for kvinnene i denne regionen, og spesielt fordi årets tema her er vold not kvinner.

Uken før Kvinnekommisjonen startet fikk jeg tilsendt en uttalelse fra en rekke egyptiske kvinneorganisasjoner, som har samlet seg for å stille krav til FN og oss som er her og ber om synlig og vokal støtte.

Grunnloven i Egypt ble endret etter Mubaraks fall. I gruppen som ble plukket ut til å utforme den nye grunnloven fikk ingen kvinner plass. Da den nye loven ble lagt frem hadde man fjernet paragrafen som bekrefter Egypts internasjonale forpliktelser i forhold til menneskerettigheter, og dermed også kvinners rettigheter. Dette er en av de direkte undermineringene av kvinner og likestilling i «det nye Egypt».

I dag har jeg vært på en paneldebatt med en kvinne fra Egypt som kunne fortelle historier om overgrep som var så grove og graverende at hun selv ikke klarte å holde tårene tilbake. Kvinner blir i økende grad utsatt for alvorlig seksuell vold og trakassering hvis de deltar i protester mot det nye regime. De omringes av menn, som så trekker av dem klærne, beføler dem på ulike deler av kroppen, penetrerer dem med fingre, slår og mishandler dem og noen ganger med svært alvorlige følger. Kvinnene selv vet ikke hvem som organiserer den økende volden, om det er myndighetene, Muslimsk Brorskap, tilhengere av Mubarak eller andre. Overgrep og trakassering skjer også på offentlig transport og hvis kvinner ikke er kledd på en måte som tildekker dem nok.

Kvinnen som jeg møtte i dag snakket om at revolusjon er en kollektiv opplevelse, men det er også en svært personlig opplevelse hvor du risikerer å bli skutt, rammet av tåregass, bli utsatt for vold, seksuell trakassering eller seksuell vold.

Egyptiske aktivister tror situasjonen for dem vil forverres og mulighetene til å ytre seg strammes inn. De som angriper kvinner risikerer ingen straffeforfølgelse, slik situasjonen er nå. Det strammes også til på krav om islamske konservative regler på skoler, segregering av menn og kvinner og krav til bruk av hodeplagg. Kvinner som ikke bruker hijab eller niqab opplever til og med å bli angrepet på gaten av andre kvinner som tvangsklipper dem fordi de ikke dekker seg til.

Det som skjer i Egypt og andre land i regionen handler ikke primært om religion, men om økonomi og fattigdom. Sammenblandingen med religion skjer der hvor Muslimsk Brorskap og andre konservative islamske grupperinger har bidratt med sosiale programmer og mat til fattige under tidligere regimer. Etter Mubaraks og andre lederes fall har fattige følt forpliktelse til å stemme på dem som har sørget for at de har fått mat og helsehjelp, uavhengig av sterk islamsk konservatisme og diskriminerende holdninger til kvinner, samt kulturelle og religiøse minoriteter.

De som hevder å snakke på vegne av gud har generelt en annen tyngde og privilegier enn de som sier de snakker på vegne av kulturelle bevegelser. Mange kvinner sier klart st det er behov for sterke sekulære stater for at det skal bli fremgang og styrking av rettigheter. Vold mot kvinner kan ikke aksepteres på noe grunnlag, hverken religion, kultur eller tradisjon.

Det er samtidig viktig å huske at kvinner idenne regionen har kjempet for rettighetene sine i mange år, og at de ikke ønsker å fremstå som ofre. Både kvinnene bak det egyptiske oppropet og kvinnene jeg har hørt fortelle i dag sier at de trenger støtte og at kampen deres og utfordringene deres gis synlighet. Manglende beskyttelse gir økende gold, økende grad av trafficking av kvinner og unge jenter og økende seksuell trakassering. Dette må vi bidra til å gjøre noe med, både ved å be FN om å reagere og gjennom å be politiske ledere ta det opp med myndighetene i de ulike landene.

I tillegg må vi sørge for å gi økonomisk støtte til kvinneorganisasjoner i regionen sli at de kan jobbe selv for å få til endringer. Vi kan ikke fjerne fokus fordi om tv-kameraene ikke lengre er på Tahrir plassen hver dag eller viser hva som skjer andre steder i regionen. For å følge tankegangen til Per Fugelli så kan vi ikke være 1-tall og bare tenke på oss selv, men vi må hegne om flokken. Det betyr at vi må tenke utenfor oss selv og vise støtte til kvinner i andre deler av verden som trenger noen ekstra stemmer for å høres utenfor eget land.

3 thoughts on “Den arabiske hverdagen for kvinner etter revolusjon

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *