Reiseinntrykk, Vold mot kvinner

Jeg vil fortelle dere historien min

En av kvinnene vi møtte på vår vei var utdannet jordmor, og jobbet nå for en humanitær organisasjon. Hun var med oss på noen møter og vi inviterte henne og to andre på lunsj etter et møte med en kvinnelig parlamentariker.

Siste dagen vi var i Kabul, og innom kontoret til Afghanistankomiteen for å ha møter med ulike aktører der, kom hun bort til Sissel og meg og lurte på om hun kunne få fortelle oss historien sin. Vi sa ja, og avtalte å sette oss ned når vi spiste lunsj.

Historien jeg nå gjengir forteller det meste om kvinners situasjon og stilling, og om en utrolig sterk og tøff kvinne uten mulighet til et liv hun styrer selv. Jeg kaller henne her Hasima.

Etter å ha fått 12 år på skolen ville Hasima studere juss. Hun kom inn på universitetet og begynte å studere, men etter en stund ble krigssituasjonen og Sovjets invasjon så vanskelig at hun og familien måtte flykte til Pakistan. Der ble hun gift og tok jordmorutdanning. Mannen ble tidlig drept under krigshandlinger og hun ble enke. Tradisjonen i Afghanistan er slik at når hun ble enke skulle hun gifte seg med en av ektemannens brødre. Den av brødrene som hans familie valgte til henne var analfabet, og etter at de ble gift oppdaget hun at han var heroinmisbruker og røykte heroin.

Hun fikk to barn med ham, som i dag er 13 og 9 år gamle, og så senere et til som i dag er 3 år. Hun jobber og tjener penger og han truer henne til å gi fra seg det meste av pengene til hans heroinmisbruk. Hasima fortalte at han har truet henne både med fysisk vold og med kniv. Hun har kjøpt tv og andre ting til familien sin, men når hun har gått på jobb har mannen hennes tatt det med seg og solgt det for å tilfredstille misbruket sitt. I afghansk tradisjon og lovgivning tilhører barna mannen mer enn kvinnen, og mannen hennes har sagt at hvis hun forsøker å dra sin vei får hun ikke med seg barna.

Hasima hadde skrevet ned detaljer på et ark for å huske å gi oss en helhetlig historie, og fortalte det rett frem, samtidig som hun med sorg i øynene bare trakk på skuldrene over å ikke ha noen mulighet til å leve et annet liv sammen med barna sine. Det å sitte der å få denne fortellingen over bordet er egentlig ubeskrivelig.

Maktesløsheten av å bare kunne høre på og ikke gjøre noe annet enn å si til henne at jeg syntes hun er en utrolig sterk og modig kvinne. Mitt bidrag bllir å viderefortelle hennes historie, og med det bidra til at flere får den og skjønner at vi aldri må gi opp å løfte behovet for at kvinner som Hasima må få en bedre hverdag. Det hviler et ansvar først og fremst på afghanske myndigheter, men vi andre må presse våre egne myndigheter til å ta opp diskriminering, bevilge målrettede midler til prosjekter og tiltak som kan bedre forhold, og sørge for at organisasjoner som FOKUS får fortsette å løfte Hasimas og andre kvinner historier ut.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *