Kvinner og utvikling, Reiseinntrykk

Sima Samar – den uredde lederen for Afghanistan Independent Human Rights Commission

Et av møtene våre i Kabul har vært med Sima Samar. Hun har vært i Norge en rekke ganger, men jeg har aldri hatt sjansen til å møte henne, selv om FOKUS var medarrangør og inviterte henne til Oslo så sent som i april i år.

Når vi som sitter i trygge og fredelige Norge snakker om helter, og nå i år viser til de flotte norske kvinnene som jobbet for kvinners stemmerett, så bør vi løfte frem utrolig modige og tøffe kvinner som i dag våger liv for andres rett til å leve fullverdige liv i andre deler av verden.

Sima Samar er en av disse, og hun er en av mine helter og forbilder. Hun ble født i 1957 i Jaghori i provinsen Ghazni i Afghanistan og tilhører folkegruppen Hazara. Denne etniske gruppen har vært utsatt for mye trakassering og har blitt behandlet som mindreverdige av Pashtunerne, som er den største etniske gruppen i Afghanistan. Simar utdannet seg til lege og jobbet i en kort periode på et statlig sykehus i Kabul, før hun i 1982 måtte flykte tilbake til Ghazni. Da Sovjet invaderte i 1984 ble mannen hennes arrestert av kommunistene og hun og sønnen flyktet til Pakistan, hvor hun jobbet som lege i flyktningeleirene. Etter mange år som flyktning kom hun tilbake til Afghanistan i 2002, som del av president Hamid Karzais Transitional Administration. Etter det ble hun visepresident, og så den første minister for kvinnespørsmål.

Allerede i 2003 ble hun tvunget til å trekke seg, etter å ha mottatt dødstrusler og opplevd mye trakassering fordi hun hadde uttalt seg til en persiskspråklig avis i Canada, hvor hun stilte spørsmålstegn ved konservativ islamsk lovgivning. Noen konservative politikere i Afghanistan gikk så langt i trusler at de tok ut en stor annonse i en avis og kalte henne Afghanistans Salman Rushdie.

Siden 2005 har Sima Samar vært uredd leder for Afghanistans uavhengige menneskerettighetskommisjon og er en tydelig stemme som peker på behovet for rettighetstankegang og likebehandling.

I møte med henne snakker hun engasjert om hvordan det internasjonale samfunnet kom til landet uten noen form for koordinasjon eller strategi. De ulike landene som kom inn hadde heller ingen koordinasjon på hvordan de skulle bruke midlene de investerte. Dette har ført til en fragmentering og mye midler brukt på internasjonale konsulenter og rapporter, mens det i marginal grad har blitt investert i oppbygging av kompetanse ute i de 34 provinsene utenfor Kabul, og da særlig utenfor de større byene og urbane områdene som for eksempel Herat og Mazar. Med den forestående uttrekkingen av internasjonale militære styrker i 2014 vil nok også midlene til FN og andre donorer gradvis reduseres, og investeringene har i altfor stor grad vært fokusert på de områdene internasjonale organisasjoner er trygge og for lite på kapasitetsbygging blant afghanere, i miljø som ikke er preget av korrupsjon.

Samar snakket om hvordan afghanere må være egne endringsagenter og ta ansvar for egen utvikling i en helt annen grad enn nå. Hun mener at det i dag er mangel på både gode ledere og lederegenskaper. I tillegg er hun bekymret for mer konservative holdninger og press på kvinner. I en av provinsene ble en butikk som solgte kosmetikk nylig stengt fordi det ble hevdet at den oppfordret til prostitusjon ved å selge dette til kvinner.

Sima Samar snakket mye om hvordan det ikke finnes noen god forankring på arbeid med likestilling mellom menn og kvinner. Det finnes ingen form for kjønnsstudier eller program for undervisning om likestilling på universitetene. I departmentene har man ansatt såkalte Gender Directors, etter påtrykk fra FN og internasjonale donorer, men de sitter uten definerte oppgaver og uten å ha noen reell påvirkning på budsjetter og strategier i de ulike ministeriene. Karzai regjeringen har tre kvinnelige ministere og i parlamentet er det et kvotesystem som nå sikrer 26 prosent kvinner.

Utdanning er et tema som har gått igjen i mange samtaler jeg har hatt i løpet av uken i Kabul, og da særlig utdanning for jenter. Slik situasjonen er i dag har vi sett store forbedringer, og det er noe alle internasjonale aktører skryter av. Det de ikke sier er at mange jenter slutter skolen etter 4. eller 5.klasse fordi de da tas ut av skolen av familien. De kommer i en alder hvor de ikke kan undervises av menn, og det er samtidig en stor mangel på kvinnelige lærere. I tillegg er ikke skolene tilrettelagt for jenter, ved at det for eksempel mangler så grunnleggende ting som egne latriner. Ute i provinsene som er mer avsidesliggende er det problematisk å få kvinnelige lærere til å bosette seg, og noen steder er de i tillegg så avskåret fra omverdenen at veiene kan være utilgjengelige inntil 6 måneder av året på grunn av snø.

Det afghanske utdanningsministeriet har nylig utført en undersøkelse hvor de konkluderer med at 42 prosent av afghanske barn nå går på skole. Det tilsvarer 10,3 millioner barn. Samar sier at dette tallet er «blåst opp» og at det virkelige tallet nok er nærmere 7 millioner. Hun sa at det i undersøkelsen finne både «ghost students» og «ghost teachers».

I tiden fremover er det viktig å både fortsette å støtte og synliggjøre den stemmen Sima Samar representerer, samt å se på hvordan vi kan tilrettelegge for at flere jenter skal få utdanning som strekker seg over mer enn 4 til 5 års utdannelse. Samar repeterte behovet for skoler for jenter og at jenter får gjennomføre 12 års skolegang slik at de kan utdanne seg videre og bli blant annet lærere.

Min kollega Oda Gilleberg intervjuet Sima Samar da hun var i Oslo i april 2013. Intervjuet kan leses her http://www.fokuskvinner.no/no/Nyheter/2013/–Afghanistan-ma-fa-flere-kvinner-som-meg/

20130822-142355.jpg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *